Et gammelt ordtak sier: én idiot kan spørre mer enn ti vise kan svare.
Jeg må være en slik idiot, for jeg forstår ikke hva som har skjedd med norsk landbruk og maten vår.
Prisene på matvarer stiger, og alarmen har gått for lengst: Det debatteres i mediene daglig. Mat må vi ha uansett, så hva gjør vi? Vi bor i et land hvor bare tre prosent er dyrkbart, sier de som vet sånt. Og nå, når krigen raser i Europa, er vi redde for at vi ikke skal få tilgang på mat.
Hvorfor det, egentlig? Vi har jo levd i dette landet siden steinalderen, og overlevd. Kommer det til å bli smalhans, hvis vi ikke får tilgang på utenlandsk hvete, kylling og kjøtt, ris, frukt og grønnsaker? Hva er det egentlig vi spiser her i landet, sammenlignet med i steinalderen?
Det med steinalderen er interessant. I utgravninger av steinalderboplasser har man funnet beinrester av opptil 40 forskjellige fuglearter, i tillegg til mange slags fisk, ville dyr, planter og røtter. Vi var en gang jegere og samlere, som levde av det som fantes rundt oss. Etter hvert ble vi i tillegg jordbrukere, og dyrket på hver minste lille flekk som lot seg dyrke. Kostholdet ble mer variert, med både korn, poteter og grønnsaker. I dag, med tilgang på varer fra absolutt hele verden i gigantiske supermarked – hva spiser vi egentlig, i forhold til tidligere tider?
Uansett er det vanskelig å forstå hvorfor ikke bonden får bedre betalt for kjøtt, grønnsaker, egg og melk. Hvor blir det av de 160 milliardene?
Jeg lurer på om svaret kan være at vi spiser dårligere mat enn noen gang. At vi spiser dårlig, høyprosessert «mat» som riktignok en gang var råvarer, men som har endt opp som industriprodukter fulle av tilsetningsstoffer? Hvis dette stemmer, helt eller delvis, hvorfor ble det slik? Hva er det som gjør at våre matbutikker består av uendelige hyllemeter snacks, brus, søte kjeks, frokostblandinger fulle av sukker og farge, poser og pakker med ferdigsaus-pulver?
Hvorfor ble det slik? Norske råvarer har jo et godt rykte, og landbruket vårt skal være bedre og mer bærekraftig enn det man ser på de gigantiske farmene i USA og Europa. Likevel virker det som om norske bønder er utrydningstruet, at gårdene blir større og mer industrialiserte, og at antallet gårdsbruk krymper i rekordfart. Årsaken til alt dette skal være at det ikke «lønner seg» å drive med landbruk i Norge. Ja, det lønner seg så dårlig at landbruket må sponses av den norske stat med milliarder hvert år. Men hvor blir det egentlig av de ca. 160 milliardene vi nordmenn bruker på mat og drikke på et år da?
På lista over Norges rikeste finner du veldig mange som tjener store penger på å selge bondens produkter videre.
Jeg forstår ikke hvorfor bøndene tjener så lite, når maten er så dyr. Eller, er den egentlig dyr? Nå bruker vi 11 prosent av husholdningenes inntekt på mat, for noen tiår siden brukte vi over 40 prosent. Uansett er det vanskelig å forstå hvorfor ikke bonden får bedre betalt for kjøtt, grønnsaker, egg og melk. Hvor blir det av de 160 milliardene?
Det bør jo være mulig å tjene penger når man produserer noe alle MÅ ha, flere ganger om dagen. Og det er noen som tjener penger på mat. Mye penger. På lista over Norges rikeste finner du veldig mange som tjener store penger på å selge bondens produkter videre: De som eier leddene mellom bonde og forbruker. Det er utrolig hvor mye mer noen skiver skinke koster etter at kjøttstykket de kom fra er blitt sprøytet fullt av salt, diverse aromaer og tilsetningsstoffer, pakket inn i enorme mengder plast og papp og står utstilt i et supermarked.
Og når grossistene og butikk-kjedene bare blir store nok og rike nok er det kanskje lett å forhandle priser fra bøndene? Og dermed har vi fått det som vi vil, et enormt utvalg, mat fra alle verdenshjørner, massive reklamekampanjer – særlig for de mest usunne varene. Billig, billig, billig – fyll handlevogna med Cola og ferdigpizza.
For fire år siden hadde mannen min og jeg en aha-opplevelse. På Fagernes var det et lite grønnsakmarked, med grønnsaker dyrket av innsatte i det lokale fengselet. Det var kvaliteten på grønnsakene som overrasket oss. Prosjektet ble ledet av en entusiastisk gartner, som kunne fortelle at alt var dyrket uten noen form for kunstgjødsel eller sprøytemidler. Han oppfordret oss til å prøve å dyrke i fjellet, 900 moh., hvor vi har vårt lille hotell.
Etter tre somre med høyfjellsdyrking kan vi ikke annet enn fryde oss over hva vi får til å vokse i den steinete jorda vår, kun gjødslet med kompost vi lager av matavfall. Hvis vi kan dyrke så mye her oppe, må det da være langt mer enn tre prosent av Norge som er dyrkbart?
Det er økende interesse for dyrking, mange har fått øynene opp for kvaliteten på grønnsaker som vokser sakte, uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Dyrking som bevarer kvaliteten i jorda, i stedet for å utarme. Hvorfor tvinges bøndene i dag til å drive så intensivt? Hvorfor går det ikke an å leve av mindre gårder? For det er et faktum at bøndene i dag dyrker mer i volum enn tidligere, takket være industrialisering av landbruket, kunstgjødsel og sprøyting. Hva skjer da med kvaliteten på avlingene, og hvordan påvirker det jorda – og klimaet?
Som ihuga kokker på jakt etter de beste råvarene har vi i alle år samarbeidet direkte med bøndene i nærområdet vårt, og kjøpt inn slakt, fisk, vilt, hagebær, oster, smør og rømme. Nå er vi tillegg godt i gang med fjelldyrking. Om det er lønnsomt? Det er det faktisk, hvis man i det begrepet legger til kvalitet og meningsfull arbeidsdag.
Hvor moro er det å stå på et kjøkken og arbeide med industriprodukter? Hva gjør disse matvarene med oss i det lange løp, når de inneholder så mange stoffer vi aldri har vært eksponert for tidligere? Hvorfor er det så mange allergier og matproblematikk, og hvorfor har vi fått en fedmeepidemi over hele verden, spesielt blant de med dårligst økonomi?
Som ihuga kokker på jakt etter de beste råvarene har vi i alle år samarbeidet direkte med bøndene i nærområdet.
Kan det være at svaret på alle disse spørsmålene er penger? Noen tjener enorme summer på maten vår. Kanskje det er derfor hele verden nå spiser mer eller mindre den samme maten. Utviklet og distribuert til alle avkroker – selv i Canadas villmark og på Grønland, som jeg besøkte for noen år siden, var det supermarkedene som forsynte lokalbefolkningen med mat. Samme ferdigmaten og industrikyllingen.
«Det er noe dypt meningsfullt med å dyrke jorda», sa vår venn gartneren fra fengselet da han hjalp oss å lage nok et grønnsaksbed. Det var vel det han tenkte, mannen min også – der han sto en sommermorgen og skuet utover potetåkeren vår – og litt spøkefullt påsto at han nå hadde oppdaget meningen med livet.
Jeg er bare idioten som spør. Jeg trenger minst ti vise som kan forklare meg at denne utviklingen av industrielt landbruk og global matindustri er bra.
Denne kronikken ble først publisert i Avisa Valdres.
