Vi har bygget et lykkeland på energiressurser. Samtidig har vi bygget ned naturen, noe som har ført til store konflikter. Når energi-, klima-, og naturkrisene nå skal løses samtidig, må vi tenke nytt om hvordan vi kan produsere mer ren energi.
I TV-serien “Lykkeland” følger vi Stavangers overgang fra et lite lokalsamfunn basert på fiskeri, sjøfart og jordbruk til en internasjonal, rik oljeby. Det er en fortelling om hvordan et samfunn kan utnytte en energiressurs, og evne å fordele godene.
Dermed handler historien også om den nære fortiden til landet vårt. Energiressursene i vannkraft, olje og gass har lagt grunnlag for industribygging, vekst og velstand i hele Norge.
Energieventyret har dannet grunnlag for noen av de største miljøkonfliktene i norsk historie
Nedbygging av natur er velstandens baside
Men velstanden kommer med en bakside. For å bygge energinasjonen Norge har vi samtidig bygget ned naturen, både til lands og til havs. Vi har bygd ut to av tre store vassdrag, sju av de ti høyeste fossene og et stadig høyere antall bekker og mindre elver. Store områder er demmet opp, elvestrekninger er helt eller delvis tørrlagt. Olje og gassutvinning har gitt oss store installasjoner, utslipp av kjemikalier og forurenset vann, seismikkskyting og enorme utslipp av CO2.
Energieventyret har slik dannet grunnlag for noen av de største miljøkonfliktene i norsk historie, fra utbygging av vannkraft i Alta til konfliktene rundt iskantsonen og oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Den siste store konflikten handlet om vindkraft på land. Saken har splittet lokalsamfunn, fagmiljøer og politiske partier.
Nå står vi i energikrise, som inntreffer på et tidspunkt hvor utslippskutt er en eksistensbetingelse. Det er et gullrush for mer olje- og gassutbygging. Samtidig har behovet for å bygge ut mer fornybar energi i Norge og Europa aldri har vært større.
I norsk politikk taper fortsatt naturen
Noen argumenterer for at vi må skrote hensynet til natur fordi energibehovet er så stort. EU-kommisjonens utkast til fornybardirektiv legger opp til at medlemsstater risikerer å måtte nedskalere naturhensyn til fordel for nye energiutbygginger.
Her hjemme snakkes det om å bygge ned vernede vassdrag. Mektige NHO støtter dette, og varsler om at vi må ofre natur for å få nok elektrisitet.
Det er et alvorlig feilgrep og en kortsiktig løsning å utelukkende øke produksjon og forbruk, uten tanke på konsekvensene det medfører.
For å løse klimakrisen er vi nødt til å løse naturkrisen samtidig. Folk flest er enige. Det er bred oppslutning for klimaomstilling. En ny spørreundersøkelse utført av Opinion på vegne av WWF viser at tre av fire er bekymret for naturtap, og forventer mer av politikerne.
Vi må ha sameksistens, ikke bare med fiskeriene og skipsfarten, men også med naturen
Naturkrisen er global, og regjeringen står i spissen for ambisiøse krav når verdens ledere i desember skal forhandle en internasjonal avtale i FN for bevaring av natur. Men i norsk politikk taper fortsatt naturen.
Annonse (artikkelen fortsetter under)
Naturen ble så vidt nevnt
Da regjeringen lanserte sine energiplaner i en stortingsmelding tidligere i vår, handlet det utelukkende om å bygge ut og produsere mer energi.
Naturen ble så vidt nevnt, og energimeldingen var uten tiltak for å unngå naturtap. Viktige løsninger som energieffektivisering ble lite vektlagt, til tross for at det både kan bidra til kraftoverskudd, og gi støtte til husholdninger som sliter med høye strømpriser.
Særlig urovekkende er også videreføringen av åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen. Miljødirektoratet og relevante fagmiljøer har kritisert den for å være forhastet. De mener prosessen ikke kan gi kunnskapen vi trenger for å ivareta den sårbare og unike naturen dyphavet.
Et lyspunkt var det derimot at et flertall på Stortinget klarte å skjerpe naturkravene til havvindutbygging. Bestillingen til olje- og energiminister Terje Aasland var tydelig: vi må ha sameksistens, ikke bare med fiskeriene og skipsfarten, men også med naturen.
Nye tider krever nye løsninger
Det er nye tider, og det må det også bli for olje- og energimyndighetene. For å lykkes med mer fornybar energi og unngå nye konflikter, trengs det gode svar på disse utfordringene:
- Hvordan skal naturen få større betydning og innspill fra miljømyndigheten bli vektlagt i beslutninger om energiutbygginger?
- Hvordan skal konsesjonssystemene sørge for at selskapene som tilbyr den beste naturløsningen vinner frem i konkurransen, at ikke alt blir et spørsmål om pris?
- Hvordan skal energieffektivisering tas i bruk i lang større grad for å redusere totalforbruket?
- Hvordan skal vi vi få mer og bedre vern og en helhetlig arealplanlegging som sikrer at særlig verdifulle og sårbare områder både i havet og på land får være i fred?
Når naturen forsvinner rundt oss går det ut over økonomi, arbeidsplasser, helse, livsglede, og langsiktig overlevelse for oss alle. La oss håpe at olje- og energiministeren lærer fra tidligere konflikter og tar utfordringen om å finne løsninger som fremmer både klima og natur. Slik kan vi sikre at Norge blir et lykkeland også for dem som kommer etter oss.
