Det er ikke mulig å presse tannkremen inn i tuben når vi først har bygget kabler, men vi kan ta gode eller mindre gode politiske valg i dag basert på den situasjonen vi står i.
Makspris på strøm virker ikke å være en god løsning i en verden hvor vi må forvente at prisene for all framtid vil være høyere enn vi har vært vant til tidligere. Vi er en del av en verden som må lære oss å bruke energi mer fornuftig enn før. Da har jeg mye mer sans for forslaget fra MDG om å betale hver nordmann sin del av overskuddet fra kraftselskapene, så de selv kan bestemme om de vil bruke disse pengene på å varme opp innkjørselen på hytta eller bruke pengene på noe annet i stedet.
Makspris motiverer bare til uvettig energibruk. Skattesystemet og strømpriser bør også sees i sammenheng. Permanent høyere strømpriser kombinert med permanent høyere inntekter til stat og kommune bør gi grunnlag for å heve bunnfradraget for inntektsskatt.
Støtte til næringslivet er jeg mer skeptisk til. En baker som får høyere strømregning kan lempe de økte kostnadene over på forbrukerne som så igjen kan dekke merkostnadene med de økte overføringene fra staten og lavere skatt. Norske bakere blir ikke utkonkurrert av bakere i andre europeiske land pga strømprisene. De har minst like høye strømpriser som oss. Gartnerier vil nok slite mer, men kanskje det tilsier at tomater og agurker bør dyrkes i land hvor det ikke krever oppvarming av gartneri i stedet for å bruke en knapp ressurs på det og samtidig øke klimautslippene.
Kraftkrevende industri i Europa kommer det til å bli mindre av om vi vil det eller ikke. Å subsidiere strøm for å late som vi fortsatt befinner oss på 70-tallet er ingen løsning. At det samlet sett for Europa og klimakampen er en fordel at norske magasiner er en del av den europeiske energimiksen når det blir mer og mer ustabil fornybar kraft og mindre og mindre andel stabil kraft, mener jeg er åpenbart. Det får negative konsekvenser for norske innbyggere, som det er forståelig at mange er imot, men fra et klimaperspektiv er det fornuftig.
Det jeg ikke skjønner er den voldsomme frykten for at Norge kanskje vil få et kraftunderskudd noen få år fram til havvindutbygging er aktuelt i stor skala fra 2030, når vi uansett har knyttet oss til det europeiske markedet med kabler, og at det er et argument for massiv utbygging av vind på land.
Norge har «tatt en for laget» ved å stille magasinene til disposisjon for den europeiske energimiksen, vi er enorme eksportører av gass til Europa og vi kan bli stor eksporør av havvind på lang sikt. Om vi da i en tiårsperiode kanskje må være nettoimportør tilsvarende 5 prosent av forbruket fram til havvind er oppe og står, skjønner jeg ikke kan være noen stor katastrofe. 5 % av Norges forbruk vil knapt merkes i det totale europeiske markedet.
Det er mye viktigere at vi bidrar med magasinene som balansekraft, fordi det er stabil kraft som vil være den store utfordringen framover. Motstanden mot vindkraft på land er forståelig nok større i Norge enn de fleste andre land, både fordi det her går ut over uberørt natur i motsetning til i de fleste europeiske land hvor uberørt natur allerede har forsvunnet, og fordi behovet langt på vei skyldes at europeiske land har bygget ned sin atomkraft. Da er det ikke urimelig at disse landene tar konsekvensene av dette valget ved å bygget ut vind selv i stedet for å forvente at Norge gjør det.
Jeg er egentlig ikke sikker på det er så mange land som forventer at Norge skal fylle landet med vindmøller heller.
Innlegget ble først publisert på artikkelforfatterens Facebook-side.
Eirik Christophersen
Seniorrådgiver hos Flyktninghjelpen, bor i Oslo.