Nederland, en mandag formiddag i mai 2022:
Jeg er på besøk hos familien, og er i ferd med å skylle håret idet nabolagets fredelige stillhet brått blir brutt av gneldringen til en motorsag. Jeg skynder meg med hårskyllingen, vikler et badehåndkle rundt meg, og løper ut.
Synet som møtte meg sitter fremdeles godt: den flotte hjortesumaken i hagen til det nylig fraflyttede nabohuset var ikke til å kjenne igjen. Treet hadde stått der i mange tiår, og hadde vært til glede for et mangfold av insekter med sin rike blomstring hver sommer, og til glede for oss mennesker som fikk gratis skygge.
Nå var det fullstendig lemlestet, allerede halvveis borte – på hva? To, tre minutter kanskje? Kun stammen og de største greinene sto igjen.
Lavt vedlikehold
Jeg spurte hvorfor treet ble hogget ned. Mannen med motorsagen forklarte at borettslaget ønsket seg ‘hager med lavt vedlikehold’, fordi mange beboere tydeligvis foretrekker steinørkenhager og synes hager med noe levende grønt bare er brysomme.
Treet hadde verken vært sykt, stått i veien eller utgjort noen annen fare. Noen minutter senere led det andre og siste treet i hagen samme skjebne som hjortesumaken. Bare en ensom kvist med nyutsprungne blad lå igjen etter denne voldshandlingen. Jeg tok vare på kvisten.
Artikkelen fortsetter under bildet
For husets fremtidige beboere vil denne stakkarslige hagen være normalen. De vil ikke vite bedre enn at her er det ingen trær.
Endringsblindhet
Våre referansepunkter skifter gjennom generasjoner, som gjør det vanskelig å vite hva som har gått tapt av naturverdier i tiden før oss.
Dette gjør tapet som skjer nå mindre urovekkende fordi referansepunktet allerede er basert på forringet natur i forhold til det som en gang var. Dette fenomenet kalles shifting baseline syndrome – eller endringsblindhet – og bidrar til at naturødeleggelsene kan fortsette som de gjør.
Bare se på nærområdet ditt som kanskje er planlagt nedbygd, gjennom fremtidige generasjoners øyne. De vil ikke vite bedre enn at her er det vei, landbasert oppdrett, batterifabrikk, cruisehavn, næringspark eller vindturbiner… de vil ikke ha annet enn bilder og noen vemodige historier fra deg om noen tiår.
Og slik fortsetter det, mens vi ikke vil få den samme naturen igjen. Jo, vi kan restaurere naturområder, men enda viktigere er det å ta vare på det som er igjen.
Husk det som har vært
La oss være bevisst på det som finnes av naturverdier. Ikke ta dem for gitt. Kjemp for nærnaturen din og vær klar over det som en gang var. Snakk med de som har levd lenger enn deg, se på historiske bilder, se på landskapsmalerier fra 1800- og 1900-tallet. Kanskje du som har vært vitne til endringer selv kan fortelle om barndomsminner lagt under betong? Slik kan vi bryte gjennom denne endringsblindheten.
Samfunnet er i stadig utvikling. Dette brukes gjerne som et argument for mer nedbygging, med økonomisk vekst som drivkraft. Vi må gjøre alt for at den største endringen vil være at biomangfoldet prioriteres og at fremgang er ensbetydende med vern av naturen.
Det ville være det virkelige grønne skiftet.
Sara van der Moer
Kunstner og aktivist, bosatt i Øygarden.