Sitt ikke inne når alt håp er ute

- Annonse -

Nå er det påske. En drøy uke hvor ‘hele Norge’ skal til fjells. Etter måneder med mørke, kulde og snø velger altså en del nordmenn å forlenge vinteren med nok en uke. 

Ikke jeg. Jeg kan ikke gå på ski, ikke uten å slå meg helseløs i hvert fall. Løyper med køkjøring og irritable sportsidioter frister ikke. Slalåm fortoner seg som et mareritt av køer ved heisene, utstyrsbonanza og kjepphøye seksåringer som suser forbi i halsløse svinger nedover livsfarlige bakker. Jeg holder meg heller hjemme i påsken, i lavlandet, med hestehov og hvitveis, med appelsin og kvikklunsj i solveggen. Fuglekvitter i skogen og liv i fuglekassene i hagen.

Jeg avskyr masseidrettsarrangementer, jeg liker ikke å konkurrere i sport mot noen, ikke mot meg selv en gang. Jeg blåser i hvor mange skritt jeg har gått eller hvor høy puls jeg har. Jeg gir blaffen i andres fysiske prestasjoner og rundetider. Jeg er rett og slett null interessert i sport. 

Jeg er altså ikke det fødte naturbarn, kan man si

Jeg forakter toppidrett, det handler bare om penger og makt og ikke er det sunt heller. Jeg synes fotballkamper bare er støy. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Folk må gjerne delta i maraton og sånt. De om det hvis de vil løpe i flokk i Oslo sentrum, drite på trappa til pensjonister (jfr Ø. Sunde) og søple ned hovedstaden. Greit for meg, bare jeg slipper å forholde meg til det. Jeg holdt ut et par år på treningssenter, men trappa opp til helsestudioet ble brattere og lengre for hver gang og jeg kunne spydd av den innestengte lukta av svette,  angst og stress som lå tungt i lokalet. Jeg kastet inn håndkleet. Jeg gikk ut i skogen i stedet.

Jeg gikk ut i skogen. Jeg har aldri ligget i hengekøye ute i skogen. Jeg hadde ikke ett overnattingsdøgn i naturen i fjor. Sist jeg overnattet i telt lå jeg som prinsessen på erten og jamret meg hele natta over en kongle og noe smått og fryktinngytende som krøp kilende over ansiktet i halvmørket. Ryggen var ikke den samme som før dagen etter, en lei bivirkning som varte i flere uker. Jeg er redd for edderkopper. Jeg er ikke begeistret for flått og er fobisk overfor hjortelusfluer. Jeg har kommet inn i noen svermer av dem og det har vært som scener hentet fra skrekkfilmgenren for meg når jeg har funnet dem krypende i håret og på unevnelige steder på kroppen i timevis etter turen. 

Jeg er altså ikke det fødte naturbarn, kan man si.

Men jeg liker å gå i naturen, og jeg kan gå langt. Jeg fryder meg over skogens forskjellige tablåer, trærne, dyrene, spor. Lyset, duftene. Roen. 

Jeg unngår turområder med mye folk. Jeg håper at vi ikke møter innbitte joggere og terrengsyklister som ikke enser naturen rundt seg, men jager på og skremmer fanden på flat mark. Jeg har gal hund. Det vil si, jeg har en svært usikker hund, som reagerer på alt og alle, så han og jeg går på tur på rare tidspunkter der som ingen skulle tru at nokon kunne gå på tur. Av og til møter vi på andre folk og hunder, og da er det bare å holde seg fast. Men helst møter vi ingen utover skogens egne innbyggere. Hunden min har vist meg hvor vakker skogen er når det er stille og vi kan nyte det å være alene sammen i skogen.

Vi søker altså skogens ro, bikkja og jeg. Jeg har aldri noe musikk eller annet på øret. Vi stenger ikke naturen ute, han og jeg, vi tar den inn. Vi lytter til skogens lyder, vi senker skuldrene, begge to. Vi kan sitte i lyngen, se lyset som sildres i gylne striper mellom greinene, snuse inn duften av granbar og jord. Høre på fuglene.

Naturen er antidepressiva in natura

Du trenger ikke å være friluftsfantast eller en skoggangsmann for å trives i skog. Du trenger ikke toppmoderne, trelags pustende goretexutstyr. Det er nok å ta på seg joggeskoa og oppsøke nærmeste skog. Skogen behøver faktisk ikke være så stor, heller, for å oppnå ønsket effekt. Naturen er antidepressiva in natura.

I Norge er vi så heldige at svært mange av oss har en liten eller større skog å dra til ikke så altfor langt hjemmefra. Det er et voldsomt privilegium som ikke gjelder for de fleste mennesker på planeten. Jeg tror dessverre at mange nordmenn tar vår fantastiske natur som en selvfølge. I koronaens tid har flere begynt å benytte seg av den, på godt og vondt. Dersom den tas i bruk med respekt, vel vitende om at du bare er på besøk, at du er gjest, så er det greit. Du trenger ikke å løpe orientering eller drive med terrengsykling for å nyte skogen. Kanskje snarere tvert imot.  Du trenger ikke å kjenne den ene fuglelåten fra den andre for å kjenne at – her hører jeg hjemme.

Det vi kjenner investerer vi emosjonelt i, og det behandler vi godt. Det vi ikke kjenner, bryr vi oss ikke om, eller vi frykter det. Det er derfor viktig å bli venn med naturen. Vi er alle en del av naturen. Mennesket som art har hevet seg over den, tatt den i bruk og misbruk, og det antroposentriske paradigmet har fjernet oss fra den, fjernet vår empati for dyra og naturen. Kanskje må du lære deg å elske naturen og alt levende liv i den. Kanskje må du høre og se og erfare, helst helt fra du er liten, at naturen og alt levende rundt deg har en verdi i seg selv. Den ærefrykten, ydmykheten og respekten jeg kjenner når jeg ferdes i skogen unner jeg alle å kjenne på. Det å vite at dette er mye større enn meg. Naturen er en del av meg og jeg av den. Det kan være fint, om ikke nødvendig, å lære seg litt om den; treslag, fuglearter, dyrearter, økosystemer, mosearter, insekter, sopper. Med økt kunnskap blir det lettere å ære og elske naturen.

Vi mennesker bruker og misbruker naturen, vi er en parasittær art som underlegger oss alt vakkert og levende med vår umettelige glupskhet, vi er en grenseløs toppredator. Ingen annen art kan måle seg med oss hva gjelder grådighet, destruktivitet og lystmord.

Vi er bortskjemte med at naturen gir oss fysisk og psykisk påfyll. Men dette er ikke ustoppelig. Naturen trenger ikke oss. Naturen har det mye bedre uten oss. Men vi trenger naturen, vi er helt avhengige av den for overlevelse, faktisk. Vi kan nok leve en god stund som art her på jorden med stadig mindre natur rundt oss, men vi vil dø ut til slutt som følge av mangel på alle de livsviktige goder som naturen gir.

Tålmodig dekker naturen over, reparerer våre feil og tilgir vår skyld

Det ser mørkt ut for naturen nå, men det er likevel et lite håp; det å se hvordan naturen tar over. Mange år etter en grusom flatehogst reiser skogen seg møysommelig igjen. Det er foryngelse, som skogsarbeiderne sier, etter at de har ‘jaget kubikk’. Bondesøppelet er det verre med, plast etter rundballer og slikt. Det ligger der like forbannet i hundrevis av år etter at bonden kastet eller mistet det. Det stikker halvt opp av ei mosetue, dekket av røtter og umulig å få gravd løs med bare hendene. Jeg har prøvd. Gamle etterlatenskaper som rustne traktorer og sementrør – alt dette som noen skjødesløse mennesker har glemt igjen ute i naturen – sakte, men sikkert, år for år, er det litt mer dekket av mose og lyng og røtter. Det ruster vekk, smuldrer opp. Tålmodig dekker naturen over, reparerer våre feil og tilgir vår skyld.

I påsken skal jeg gå turer i skogen, i nærskogen og ved sjøen i det vakre kyst- og kulturlandskapet jeg bor i. De som vil bygge ned fjellheimen og bygge monsterhytter i fra før uberørt natur får lov til å gjøre det, dessverre. De som vil oppsøke snø og ski inn og ski ut får gjøre det. Vi tar ulike valg. 

Jeg har et håp jeg vil dele; om at alle mennesker vil elske naturen, men da må hver og en oppdage den, erfare den, lære den å kjenne, lære den å elske og respektere, føle hvor betydningsfull den er, hvor verdifull den er. I seg selv. Og for deg og meg. 

Så sitt ikke inne. Håpet er ute. 


Ida Skjerden
+ posts

Ida Skjerden er natur- og rovdyrverner. Hun bor i Råde i Viken.

Forrige artikkelKald krig og varm klode
Neste artikkelPå tide med ombruk
- Annonse -

Lignende artikler

Delta i debatten

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Annonsespot_img

Instagram

Mest lest nå