Kald krig og varm klode

- Annonse -

Den politiske splittelsen i USA rundt klimaendringer, og i vesten generelt, er ikke basert på partipolitiske holdninger.

Bak denne splittelsen ligger i stedet en arv fra den kalde krigen.

USA har alltid vært et land som er opptatt av innovasjon, vitenskapelig utvikling og forskning. Derfor er det ikke rart at USA var tidlig ute med politisk anerkjennelse av menneskeskapte klimaendringer og en to-partisk vilje allerede på 60- og 70-tallet til å gjøre noe med det gryende klimaproblemet. Når man ser på den politiske situasjonen i USA i dag er det derimot vanskelig å forestille seg verdens mektigste land, og dets befolkning, som samlet bak noen som helst form for enighet rundt klima. Dette gjør situasjonen desto mer frustrerende siden annerkjennelse og samarbeid er essensielt for å kunne håndtere klimaproblemet.

I 1983 etablerte president Ronald Reagan Strategic Defense Initiative (SDI) for å beskytte USA mot atomraketter, og for hjelpe til i den globale kampen mot kommunismen. Dette programmet ble ofte referert til som «Star Wars» eller «stjernekrig». I 1989 ble SDI lagt ned som følge av den minkende kommunistiske trusselen etter Berlinmurens fall, men de såkalte «kalde krigerne» som ledet programmet nektet å gi seg. I stedet fant SDI en ny fiende i klima- og miljøaktivister, som ble sett på som «vannmeloner» – grønne på utsiden og røde på innsiden. Reagans kalde krigere jobbet også for tobakksindustrien og argumenterte lenge imot forskning som viste at røyking var helseskadelig.

Til tross for at klimaforskning hadde pågått en god stund tok det tid før folk flest ble oppmerksomme på klimatrusselen. På 80-tallet endret bevisstheten til folk seg dramatisk. I 1981 hadde bare 38 % av amerikanere hørt eller lest om drivhuseffekten, mens i 1989 hadde 79 % hørt eller lest om den, og mesteparten trodde de ville merke klimaendringene i sin levetid. Basert på en økende konsensus blant forskere og gjentatte rapporter fra Intergovernmental Panel of Climate Change (IPCC) – som i økende grad konkluderer med at det er utvilsomt at menneskelig aktivitet endrer jordens atmosfære, hav og land – skulle man tro at både bevissthet om, og troen på, menneskeskapte klimaendringer fortsatte å øke i samme grad.

Blant konservative republikanere trodde bare 14 % i 2019 at menneskelig aktivitet har en sterk påvirkning på klimaendringer

Dessverre, på grunn av misinformasjon og politisering, er ikke dette realiteten. På nasjonal basis i 2019 trodde bare 49 % av amerikanere at menneskelig aktivitet hadde sterk påvirkning på klimaet, mens 79 % trodde at menneskelig aktivitet i det minste til en viss grad hadde påvirkningskraft på klimaendringer.
Det er også tydelig at oppfatningen blant den amerikanske befolkningen i stor grad er påvirket av hvorvidt man identifiserer seg som politisk konservativ eller liberal. Blant konservative republikanere trodde bare 14 % i 2019 at menneskelig aktivitet har en sterk påvirkning på klimaendringer, mens 84 % av liberale demokrater trodde det samme.

Frustrerende nok har forskere og politikere fra begge sider i USA vært klar over den gryende trusselen fra utslipp av drivhusgasser siden 1960-tallet, men i dag hindrer politisk splittelse effektiv handling. Allerede i 1965 talte president Lyndon B. Johnson (dem.) til den amerikanske kongressen om utslipp og økte mengder Co2 i atmosfæren. Johnsons etterfølger, Richard Nixon (rep.) – kjent som en av de mest konservative og reaksjonære amerikanske presidentene i nyere tid – var også opptatt av miljø og klima, og han gjorde flere miljørettede reformer – inkludert etableringen av den amerikanske miljøetaten.

Andre konservative verdensledere fra den kalde krigens dager, som for eksempel Margaret Thatcher, var også klar over problemene knyttet til menneskers utslipp og klimaendringer. I en tale til Royal Society i London i 1988 understreket hun trusselen ved menneskeskapte klimaendringer, og hun øremerket også mengder av midler til klimaforskning. Noe som setter det politiske skillet mellom konservative politikere av den kalde krigen og de som har regjert i dette århundret enda mer på spissen er George Bush senior og junior. Bush sr. (rep.) snakket under valgkampen i 1988 om hvordan drivhuseffekten skulle bekjempes med «hvite hus-effekten», og han undertegnet Rio-konferansens klimaerklæring i 1992. Hans sønn, Bush jr. (rep.), tok derimot ikke klima seriøst i det hele tatt.

6. februar publiserte Aftenposten en kronikk av den kjente historikeren og tenkeren Yuval Harari, der det blir argumentert for at verdens klimaproblemer faktisk har en veldig enkel løsning: 2 % av verdens BNP er nemlig nok til å redde jorden. Det er faktisk så enkelt, men likevel veldig vanskelig å gjennomføre på grunn av den internasjonale politiske situasjonen hvor klima- og miljøkamp ofte blir sett på som den radikale venstresidens agenda. Det virker merkelig å konkludere med at Hararis forslag ville vært mer gjennomførbart da Nixon og Thatcher var verdensledere, men de hørte i det minste på forskere og de politiserte ikke problemet.

Dessverre har klima og miljø, mye takket være Reagans kalde krigere, blitt til et sterkt politisert og polariserende tema det tilsynelatende ikke er mulig å bli enige om. USA er fortsatt verdens mektigste og mest innflytelsesrike land, men det ser dessverre ikke ut som om lederen av «den frie verden» lenger er i stand til å anerkjenne problemet. Dette er første steg mot å håndtere klimakrisen.


Max Lindvard Skarberg
+ posts

Masterstudent i historie ved UiO.

- Annonse -

Lignende artikler

Delta i debatten

  1. På 60-70 tallet var jo bekymringen en kommende istid som var i vinden når den negative AMO var aktiv. Etter at den ble positiv og temperaturen begynte å stige vart frykten global oppvarming. Nå ventes AMO å bli negativ igjen og temperaturen begynne på falle, nå ser vi antydning til at man frykter en ny miniistid igjen. så får vi se hva temaet blir da.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Annonsespot_img

Instagram

Mest lest nå