Det er ikke bare forurenser som skal betale – en kritikk av klimadebatten

- Annonse -

En gjenganger i klimadebatten er kravet om at forurenser skal betale. 

Det  er også hovedprinsippet i Parisavtalen som Norge er forpliktet av. Det betyr at det er den som brenner opp CO2 eller sender metan ut i atmosfæren, er den som skal betale. For eksempel ved å bli stilt overfor avgifter eller betale særskatter.

Nesten alle tingene vi omgir oss med krever energi og går gjennom  kjeder av omforming som  ofte foregår i ulike land. Direkte og indirekte går det med fossil energi. Forenklet skjer dette først ved at kull blir gravd ut og olje og gass tappet; så blir de brukt  til å lage noe og CO2 blir sluppet ut. Endelig anskaffer vi oss dem. Både den som tapper oljen, brenner den opp eller kjøper gjenstanden, er medansvarlig for det CO2-utslippet som følger med at gjenstanden blir omsatt.

Hva følger når en ensidig ser på de som brenner opp CO2 og og legger ensidig ansvar – gjerne på landnivå – på den som forurenser?  Det betyr at hvis vi tapper olje ut med strøm, så blir ikke oljeutvinning belastet norsk klimaregnskap. Hvis vi kjøper brasiliansk biff istedenfor norsk, går vi også fri. Oslo kommune kan plastlegge brukbare grusbaner uten at det kommer inn på kommunens klimabudsjett. 

Å styre ensidig etter forurenser-skal-betale mål fører oss rett inn i styringsproblematikk. I Norge ser vi dette når vi skal sløse bort “ren” elektrisk kraft på å drive norsk sokkel fordi det slår gunstig ut på klimaregnskapet.

Både leverandørene av fossil energi, de som slipper CO2 ut i atmosfæren; og de som kjøper resultatet, er alle medansvarlige. La oss se på den siste gruppen. Det er klart at jo mer fossil energi som har gått med til det du bruker, jo større er ansvaret. Klimahensyn trekker i retning av økt inntektsskatt. Jo høyere inntekt du har, jo mer vil du skaffe deg, og jo mer vil du belaste atmosfæren. Atmosfæren er til for alle, så alle må betale klimavirkningene av din inntekt. Klimahensyn trekker i seg selv i retning av økt progressiv skatt. Når du skader et fellesgode mer, bør du også betale. 

Både leverandørene av fossil energi, de som slipper CO2 ut i atmosfæren, og de som kjøper resultatet, er alle medansvarlige

Det hevdes at økt marginalskatt vil redusere arbeidsinnsats – spesielt blant høytlønte – og gi redusert produksjon. Men hvis du lager mer, betyr det enten større utslipp eller økt inntekt som gir økte utslipp. Det vil ta tiår før mesteparten av tingene som omgir oss med blir frambrakt ved ikke-fossil energi og slik ødelegge dette motargumentet.

Økt progressiv beskatning er ikke den eneste måten å påvirke det norske klimaavtrykket  fra brukersiden. Etterspørselen kan vris slik at de varene vi bruker, etterlater seg mindre utslipp. Hele momssystemet står åpent til for hogg. Mye av den skattefilosofien som har dominert norsk politikk bygger på at momssatser skal være mest mulig like for alle varer for å ikke ødelegge de relative prisene som blir bestemt av markedet som forutsetningsvis er de optimale. 

Hvis vi derimot vil ha denne likevekten slik at den  gir minst mulig utslipp, bør prisene endres og ved varierende momssatser flytte den i utslippsreduserende retning.  Dette betyr ikke at også  forurenser bør betale.;  ved avgifter som gjør det mer lønnsomt å finne på noe som gir mindre bruk. En omfattende elektrifisering vil trolig drive den norske strømprisen så høyt at insentivet til å skifte fra fossil til ren energi vil bli moderat. Det sentrale problemet med å sette politikkstøtet direkte inn på utslippene er at det fører til en politikk fokusert på avgifter.

Dette vil skje etter at vi har gått gjennom flere tiår der inntektsskatt, spesielt skatt fra høye inntekter har blitt redusert, og avgifter og moms har økt. Alle skal betale det samme  for hver liter, kilometer eller gulrot. Temperaturøkningen ser ut til å gi mer høyintensiv nedbør og dermed økte kostnader til vann og avløp, altså økte kommunale avgifter. Alle borgere betaler den samme avgift som hver liter vann som renner gjennom.

Vi er inne i en utvikling som har gått ut over lavinntektsgrupper og som har gjort det vanskeligere å være fattig. Spesielt vil virkningen av økte CO2-avgifter på strømprisene bli merkbar. Vannkraftprisene vil bli tradet gjennom EUs  strømnett slik at de blir tilnærmet lik kullkraftprisen, inkludert CO2-avgiften. En ‘elektrifisering’ av Norge vil også trekke prisen opp. 

De miljøorienterte partiene har ikke tatt høyde for at summen av alle avgiftene kombinert med prisøkningen på strøm vil dramatisk forverre situasjonen for husholdninger med dårlig råd. Klimapolitikken vil gi så sterke protester at lite blir gjort. Unntaket er Rødts forslag om å ta i bruke et  gammelt system hvor brukerne får tildelt kvoter til en lav og en  høy pris. 

Parisavtalen satset sterkt på at landene reduserer  egne utslipp. Problemet er at ‘forurenser-skal-betale’ prinsippet, fører til  samme problem i Norge. Alt ansvar legges på land som brenner mye, land som industrialiserer som Kina og India. Mens fra land som bruker og importerer mye, europeiske land, kreves det mindre. Globalt er det urettferdig at mange rike land slipper lett, samtidig som prosentregning gir de muligheten til å briske seg med å være best på klimapolitikk. Det legges heller ikke så stort ansvar på de landene som sender de ulike fossile energiformene ut på verdensmarkedet. Norge blir ikke straffet for sin eksport av olje og gass.

Det er innlysende at denne avtalen ikke blir holdt. Hvordan kan land  som Kina, Brasil og India gå med på den hvis det blir alvor? Det har lenge vært klart at det såkalte 1,5-graders målet  ikke kan holde. To grader er heller ikke sannsynlig; og for å klare tre grader må mye gjøres riktig. Hvorfor holdes dette skjult? Å drive politikk som om 1,5-graders målet vil holde, virker uklokt. Når et budsjett sprekker, vil mange la humla suse. 

Betrakt det første leddet: energileverandørene. Uten tilførsel, ingen utslipp. Det er statene som må få leveransene ned og bli enige. Reduksjon av norske olje-og gassleveranser bør balanseres mot utslippsreduksjon.  

Som i Norge vil både etiske og økonomiske betraktninger trekke i retning av at en bør sette inn tiltak på alle de tre trinnene: internasjonale avtaler om reduserte energileveranser, avtaler om utslipp som nå, og avgifter på import av varer med høyt ‘innhold’ av brent CO2.  


Jens Chr. Andvig
+ posts

Jens Chr. Andvig er dr. philos med hovedfelt komparativ økonomi og politisk økonomi.

- Annonse -

Lignende artikler

Delta i debatten

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

- Annonse -

Instagram

Mest lest nå