Ulv og etikk

- Annonse -

(KRONIKK) Torsdag og fredag i neste uke skal vi i Foreningen Våre Rovdyr sammen med NOAH og WWF i rettsmøter med staten i forbindelse med stans i ulvejakten innenfor ulvesonen.

Vi ba som kjent om midlertidig forføyning og fikk medhold i Oslo tingrett 29.12.

I en lignende sak fra 2020 der 4 ulver i Letjennareviret ble skutt innenfor sonen så ble staten senere dømt for dette i Tingretten. Saken er anket og skal opp i rettssystemet i juni 2022. Ifølge dommen la staten alt for stor vekt på det politisk satte bestandsmålet, da de tillot jakt innenfor sonen.

Akkurat den samme feilen gjorde de i år. Ikke klokere av dom altså. Den eneste forskjellen er at i 2020 var det vedtak om å ta ut en flokk, nå er det snakk om fire flokker. Det bør skremme flere enn landets ulvevenner at vi har politikere i viktige posisjoner nå som er villige til å gå langt for å øke sin egen makt på bekostning av andre viktige institusjoner. Her passer ordtaket «de vil ikke ha fakta, de vil bare ha makta» ganske godt.

Artikkelen fortsetter under bildet

Ulv. Foto: Kjartan Trana.

Vi har nå en miljøminister i landet – Espen Barth Eide (AP) – som etter bare noen måneder i jobben kjemper for å få skutt flest mulig ulv innenfor det som har blitt satt av til å være landets ulvesone. Ulven er kategorisert som kritisk truet på landets rødliste og når myndighetene tillater å skyte ulver i stabile familiegrupper innenfor ulvesonen så er det noe som er riv ruskende galt innenfor rammene av kunnskapsbasert forvaltning. Selv om enkeltpersoner ønsker å fremstille ulven som en uønsket art her til lands, så er jo dette noe som man bør ta sterk avstand fra som statsråd med ønske om å bli tatt seriøst. Miljøministeren blottlegger her en skremmende mangel på forståelse for hvor mye det betyr for mennesker i dette landet å ta vare på trua arter og intakte økosystemer.

Gang på gang de siste årene har spørreundersøkelser slått fast at et stort flertall vil at vi skal ha en levedyktig bestand av ulv i landet vårt. De som nå klager høyt og usaklig om mer ulvejakt legger til grunn at ulven først og fremst er en byrde og en plage for folk. Men slik er det altså ikke. Ulven oppleves som en belastning for noen få, og landets miljøminister bidrar nå selv til å opprettholde det høye konfliktnivået i debatten ved å la disse stemmene fra et ekstremt mindretall få stor betydning.

Naturen er ikke til kun for menneskene. Det er barnelærdom. Vi må respektere de andre dyrenes tilstedeværelse, også når det kan føles ufordelaktig for oss. Uten den ville naturen finnes det ikke grunnlag for liv, heller ikke for menneskene. Vi kan hverken erstatte biene, ulvene eller bjørnene. Det finnes ca 50 000 arter i Norge som vi skal dele landet med, men vi har tatt hele landet i vår besittelse og klager over at de andre dyrene er nærgående om vi får et glimt av dem.

Miljøministeren har nå avslørt at det for han handler det å ta vare på ulven og de andre rovdyrene i Norge stort sett om hvor få individer det er mulig å komme unna med i forhold til internasjonale forpliktelser. Det har fra SP og Ap hold i lang tid blitt arbeidet med å endre enkelte punkter i ulike lover som regulerer skyting av ulv for at det skal holde hvis sakene blir prøvd for domstolene. Vi hører ikke et ord om at ministeren ønsker en ansvarlig eller etisk forvaltning av en trua art, slik det sømmer seg for en miljøminister.

Artikkelforfatter Alette Sandvik. Foto: Kjartan Trana.

I mange tiår fantes det knapt ulv, bjørn eller store rovfugler igjen i Europa ettersom mange land drev statlige og organiserte utryddelsesstrategier. Fredninger og moderne gjeninnføringsprogrammer har bare brakt dem tilbake til en liten brøkdel av sine tidligere bestander. Det er svært få i Norge som i det hele tatt har sett noen av våre store rovdyr. Hvorfor har det blitt slik? Jo, fordi vi alltid setter våre menneskelige interesser foran det ville dyrelivet. Egoisme er i bunn og grunn å tape synet for andre verdier enn det som er viktig for en selv.

I flere tusen år jaktet ulvene i skogene våre, men på 1800-tallet bestemte våre forfedre seg for å drepe dem. Alle sammen. Det ble vedtatt en egen lov om «Udryddelse af Rovdyr», og staten betalte folk for å skyte dem. Det er skremmende å tenke på at vi kunne havnet tilbake der igjen om det ikke var for de internasjonale forpliktelsene Norge har underskrevet.

I Norge er både rovdyrene og kulturlandskapet nesten helt utrydda, og mange hevder at det er en motsetning mellom å ta vare på kulturlandskapet og rovdyrene. Likevel huser Romania både Europas best bevarte kulturlandskap og Europas største bestander av både ulv og bjørn. I Romania lever det ca 2500 ulver – i Norge er det ca 50. Likevel har vi en miljøminister som er villig til å gå rettens vei for å få skutt flest mulig ulver innenfor den bittelille ulvesonen der de skal ha en spesiell beskyttelse. Det er da man kan begynne å lure på hvilket årtusen vi lever i.

Om årsaken til disse holdningene til en kritisk trua art i Norge skyldes moralsk klanderverdig blindhet eller ren egoisme er uvisst, men dette er ikke en verdig vei for naturlandet Norge.

Antallet store rovdyr er nå samlet sett for alle de fire artene under 900 individer i hele landet. Ikke mer enn det er individer i et middels stort grisefjøs. Det at rovdyrene nå og da forsyner seg av husdyr som ikke blir passet på, det er prisen å betale for å ha en liten flik av naturlig dyreliv igjen i landet. Problemet er at det mange steder ikke finnes vilje til å tilpasse seg naturen. Det er alltid det ville dyrelivet som skal vike, skytes og knebles. Naturen skal bli like ufarlig som lekeplassene for barna har blitt. Dette reflekterer samfunnets angstfulle strev etter «nulltoleranse» for risiko og fare på en rekke områder. Nulltoleranse for ulv er en del av denne angsten.

Vi forherliger dyr i vår kultur som dør om de snubler i en litt for stor stein på fjellet, mens den kloke og forsiktige ulven vil man helst ha skutt så mange av at de ikke overlever et eventuelt sykdomsutbrudd eller andre tilfeldigheter. Har det moderne mennesket blitt blind for naturens genialitet?Det er trist å være innbygger i et land der dyr har så lite verdi, blant mennesker som mesker seg i alt det gode de klarer å karre til seg. De lever i en såkalt ”moderne” verden, men driver en forhistorisk inndeling av alt i naturen i nyttedyr og skadedyr. Ulv og bjørn er skadedyr og de dyrene noen liker å jakte på er et nyttedyr.

Denne måten å drive en svart-hvitt inndeling på kjenner vi fra mange grusomme perioder i menneskets historie.Det skulle ha vært opprettet nasjonalparker og store verneområder i Norge for lenge siden der det ville dyrelivet fikk førsteprioritet. Det har vi faktisk ikke. Vi har 47 (!) nasjonalparker, men ikke et eneste sted hvor det ikke jaktes eller drives næringsvirksomhet. Ikke et eneste sted hvor hensynet til intakte økosystemer kommer foran hensynet til noens inntekter. Ulven har fått et bittelite hjørne å leve på i et område av landet der mange av grunneierne har veldig spisse albuer. Når skal Norge få sin første EKTE nasjonalpark, med rovdyr, uten jakt, scooterkjøring, hytter, stier og beitedyr?

ULVEN OPPLEVES SOM EN BELASTNING FOR NOEN FÅ, OG LANDETS MILJØMINISTER BIDRAR NÅ SELV TIL Å OPPRETTHOLDE DET HØYE KONFLIKTNIVÅET I DEBATTEN VED Å LA DISSE STEMMENE FRA ET EKSTREMT MINDRETALL FÅ STOR BETYDNING.

Det er ikke ulven eller bjørnen som truer vår eksistens i dag. Det er grådigheten og kunnskapsløsheten som kommer til utrykk i politikken. Hvordan skal vi på skolene i dette landet lære barn om det som står i lærerplanen i Naturfag på barnetrinnet, når våre fremste politikere ikke har fått med seg pensum?

Måten vi forvalter naturen på i Norge i dag fører til at den er i konstant ubalanse. På barneskolen lærer vi barna om økosystemer og næringskjeder. At alle artene har en viktig plass og at det kan få store følger om noen av bitene i puslespillet blir borte. Dette er kunnskap som vi håper vil gi dem muligheten til å ta viktige, prinsipielle valg senere i livet. Kunnskap er nøkkelen, og kunnskap må brukes til alle levende skapningers gode. Om vi velger å bruke denne kunnskapen, fremfor synsing eller frykt blir et spørsmål om etikk.

Den norske lærerplan sier både at elevene skal bli bevisste på sitt eget verdigrunnlag og angir i mange tilfeller klart hvilke verdier en ønsker at læringen skal dyrke frem. Det står også i dagens opplæringslov at skolens rolle er å fremme en utdanning som lærer elevene å handle etisk og miljøbevisst (Opplæringsloven § 1-1). Handler vår miljøminister etisk og miljøbevisst når han ønsker å få skutt så mange som mulig av den rødlista arten canis lupus? Det finnes barn på norske skoler i dag som gråter når de ser bilder av isbjørner som flyter på ensomme isflak i et stort oppvarmet hav. Det finnes barn fulle av empati og håp som synes det er grusomt det som skjer med ulven i landet vårt. Det er mange unge sinn som får med seg alt hatet som rettes mot denne arten i media.

Når skal vi ta vare på de store rovdyrene våre på en etisk forsvarlig måte om ikke nå? Menneskets dominans på planeten er overveldende. Mennesker og dets husdyr utgjør nå 96% av den samlede biomassen av alle verdens pattedyr. Det er bare 4% ville dyr igjen. DET burde bekymre en miljøminister mer enn hvor mange ulv det finnes over et uetisk lavt politisk bestemt bestandsmål i landet vårt. Nå er det på tide at alle spør seg: Hva sier måten vi behandler ulv på i dag om vår relasjon til omgivelsene og vår måte å bruke naturen på.

Og til slutt: Hvordan skal vi oppføre oss for å behandle ulven på en respektfull og etisk forsvarlig måte?


Denne teksten er først publisert på Facebook-siden til Alette Sandvik, og er gjengitt i Naturpress med tillatelse.

Alette Sandvik
Website | + posts

Alette Sandvik er daglig leder i Foreningen våre rovdyr.

- Annonse -

Lignende artikler

Delta i debatten

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

- Annonse -

Instagram

Mest lest nå