Vi kan ikke godta at butikkene kaster hundrevis med tonn klær hvert år.
Norske klesbutikker sitter igjen med 700 tonn usolgte klær i året. Hvis de kaster klærne i bosset, kan de trekke det fra på skatten. Hadde det ikke vært bedre å donere disse klærne til noen som trenger det? Jo, selvsagt. Problemet er at det ikke lønner seg for butikkene. Da vil nemlig staten ha skatt og moms for klærne. Dette har naturlig nok skapt debatt og frustrasjon i sosiale medier.
At det lønner seg å kaste nye usolgte varer fremfor å donere dem, er så dumt at det ikke krever videre kommentar. Her har jeg bare en beskjed til regjeringen: Skjerpings.
Men å donere overskuddsvarer er et musepiss i havet når butikkene kjører 52 sesonger i året.
Det egentlige problemet sitter ikke i Finansdepartementet. Problemet er at norske butikker sitter igjen med hundrevis av tonn med usolgte varer hvert år. Det er dette vi må endre, og det er mulig. Jeg driver Norges største nettbutikk for bærekraftige klær, og vi kaster ingen plagg. Vi donerer dem ikke heller, vi unngår svinn ved å ta inn færre varer om gangen og å la klærne ligge i nettbutikken til de er solgt. Det går faktisk an å gå med en kjole fra fjorårets kolleksjon. Når vi, som en liten aktør klarer det, så burde det være mulig for dem som har milliardomsetning også.
Det går faktisk an å gå med en kjole fra fjorårets kolleksjon
Store aktører som H&M, Varner- og Voice-gruppene hevder at de har avtaler for å donere overskuddsvarer. Det høres jo fint ut i et grønt perspektiv, men hva gjør de for å unngå overskuddsvarene? Hovedproblemet er at det produseres langt mer klær enn vi trenger.
Loven sier at hvis varen er verdt mer enn 100 kr så må en betale uttaksskatt og uttaksmoms hvis den skal doneres bort. Inneholder alle eskene som doneres i dag varer som er verdt mindre enn 100 kr? Hvordan blir ett plagg verdt mindre enn 100 kr? Hvem bestemmer verdien? Er miljøbelastningen til plagget blitt kompensert for? Og har tekstilarbeideren som sydde plagget blitt betalt?
Denne grensen på 100 kr er problematisk på flere måter. Risikerer vi at kun de billigste varene blir donert, og de dyrere plaggene som kanskje også har høyere kvalitet blir kastet? Hvor lenge har butikkene hatt varene til salgs før de «gir dem opp»? Er dette varer som skulle være «moderne» i uke 50, og som da er helt uaktuelle i uke 51? Hvor mange sesonger har fast fashion-kjedene? Er 52 sesonger bærekraftig hvis overskuddsvarene doneres bort?
Jeg er positiv til donasjon, og det er åpenbare miljøgevinster med å gi plaggene et lengre liv, men donasjon må heller ikke bli en «grønn» hvilepute for fast fashion-kjedene sin grove overproduksjon. Jeg tror at løsningen kan være at donasjon blir gratis uansett varens verdi, og at alt som doneres må dokumenteres. Da vil vi få tall på overproduksjonen. Det beste hadde vært om alt som importeres kunne spores som solgt, donert eller kastet. Det kommer til å bli krevende for butikkene, men forhåpentligvis blir det snart et krav at en kan dokumentere at en driver en bærekraftig bedrift.
Klesindustrien for ca. 10% av verdens klimagassutslipp så det må tas et kraftig oppgjør med dagens produksjonsmønster. Som marinbiolog er min bønn til politikerne at det kun skal være lov å importere varer som er produsert under rettferdige forhold og i en miljøvennlige prosess.
Dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.
